Feil og forfalskninger i Bibelen
Bibelen er ifølge kirken blitt til ved guddommelig inspirasjon og er ufeilbarlig og hellig. Ifølge kirkefaderen Origenes har Gud lagt sin visdom i hver eneste bokstav i Bibelen. At mye i Det gamle testamentet ikke spesielt originalt, og ofte lånestoff fra andre kilder er en sak. At mye rett og slett er forfalskninger er verre.
I antikken hadde man en annen og løsere oppfatning av dette med litterær eiendomsrett og litterær ærlighet. Man skrev gjerne under navnet til en kjent autoritet for å gi manuskriptet sitt tyngde. Man forfalsket ofte skrifter i sine motstanderes navn for å sette disse i et dårlig lys, og brukte så forfalskningen mot dem. Forfatterne hadde gjerne et nokså fritt og utvungent forhold til de historiske kjensgjerninger og fakta, og skrev med høyst ulike politiske, religiøse, juridiske og lokalpatriotiske motiver for øye. Ekte sitater og fri dikting ble gjerne blandet om hverandre i manuskriptene, slik at det i en mengde ”falske” skrifter finnes ”ekte” sitater og omvendt. Mange ”forfalskere” har åpenbart skrevet i god tro og med ærlige hensikter, men de har likevel blandet sammen ting, endret mening, interpolert og forbedret og utelatt passasjer i teksten. Forfalskninger skjedde blant alle de ulike kristne retningene, og ble for det meste utført av geistlige.
For alle Bibelens 66 skrifter kjenner vi heller ikke ÉN eneste original håndskrift, ikke engang de første avskriftene har man. Alle disse guddommelige skriftene kjennes kun som senere avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter…!
For å begynne med begynnelsen, så er de fem Mosebøkene ikke skrevet av Moses, men er blitt til av ukjente jødiske prester i perioden mellom det niende og det første århundre f.Kr. Videre er det ikke noe som tyder på at kong David, som tidsfestes til rundt år 1000 f.Kr, virkelig har skrevet noen av salmene i Salmenes bok. Utover Bibelen kjenner ellers forskningen ingen historiske kilder som kan kaste lys over kong Davids regjeringstid, eller tekster utover bibelen som i det hele tatt nevner hans navn(!). Det er profeten Samuel som kan fortelle oss at ”blodhunden”(Ifølge Skriften) kong David, innimellom sine utallige bloddryppene kriger og nådeløse herjinger, hadde stille inspirerte stunder hvor krigerkongen plutselig ble en sart og tander kunstnersjel som diktet skjønne salmer og vers. At Samuelsbøkene ifølge forskningen tidligst oppsto mellom 100 til 400 år etter at Samuel skal ha trukket sitt siste åndedrag, skaper imidlertid et troverdighetsproblem her. Mange av Davids salmer stammer merkelig nok også først fra tiden rundt 500 år etter kong Davids død.
Kong Davids sønn, Salomo, er tilskrevet tre bøker i Det gamle testamentet: Salomos ordspråk, Forkynneren og Høysangen. Salomo var visstnok en svært amorøs herremann som ifølge Skriften holdt seg med hele 700(!) hovedhustruer og 300 "medhustruer", ved siden av at han tok godt for seg av de hedenske nabofolkenes kvinner og til og med faraos datter (1 Kong 11,1f). Ellers var han en nokså utrivelig og upopulær type, han tok makten ved statskupp, forøvrig sammen med sin gamle mor, påla folket sitt trykkende skatter og utskrev tvangsarbeid for dem (Alt ifølge Skriften). ”Forkynneren” er tydelig influert av hellenistiske ideer og språk og tekstmessig kan teksten ikke ha blitt til tidligere enn i det tredje århundre f.Kr., og kan dermed ikke ha blitt skrevet av Salomo. ”Salomos ordspråk” bærer kraftig preg av å ha blitt skrevet av ulike forfattere i ulike epoker. Kapitlene 1 til 9 er trolig skrevet i det femte århundre, og hele teksten ble trolig redigert ferdig sammen først på 200-taller f.Kr. ”Høysangen” er dermed sånn ca 1000 år yngre enn Salomo, og ble skrevet på gresk av en ukjent forfatter, trolig i Egypt enten i århundret før, eller det første århundret etter Kristus (Deschner 1990:49ff).
Både Dommerne, Kongebøkene og Krønikebøkene i Det gamle testamentet er overlevert anonyme og er blitt til langt senere enn de hendelser som de beskriver. Profetbøkene, som for en stor del er blitt til under pseudonymer, har utvilsomt gjennomgått sterk redigering, hendelser er tilbakeført i tid, andre er endret eller satt inn i andre sammenhenger, og andre igjen er lagt til senere osv. Forøvrig er "profetier" som først blir skrevet lenge etter de hendelsene de omtaler, ikke spesielt imponerende. For Jesajas vedkommende er kapitlene 24-27 en senere forfalskning i Jesajas navn. Kapitlene 40-55 er heller ikke skrevet av Jesaja. For Sakarja er kun første kapitel av ham, for Esekiel er kun trolig 2-300 av de i alt 1273 versene av ham osv.
I det nye testamentet er det heller ikke alt som er hva det gir seg ut for å være. I de første århundrene hadde de kristne intet "Nytestamente", men et utall av tekster, både ”ekte” og forfalskninger. Alle de fire evangeliene er overlevert anonyme og navnene på evangelistene er det kirken som har gitt disse skriftene senere. Inndelingen i kapitler og vers er det også kirken som har gjort, i utgangspunktet er evangeliene skrevet på gresk med store bokstaver, uten mellomrom mellom bokstavene, uten punktum og avsnitt. Ingen av evangeliene er heller i utgangspunktet skrevet for å bli kanoniske bøker inspirert av Vårherre. De er ikke skrevet for å blir med i noen ”Bibel” slik vi kjenner den, da denne ganske enkelt ikke eksisterte enda. Det er forøvrig kun Johannes åpenbaring som gir seg ut for å være diktert av Gudfader selv, og det var attpåtil med et nødskrik at denne teksten i det hele tatt ble tatt med i Bibelen slik vi kjenner den. Evangeliene ble først autorative (kanoniske) i siste halvdel av det andre århundre e.Kr.
I Markusevangeliet siterer Jesus en passasje fra det gamle testamentet i en debatt med fariseerne (Mark 7,1-23). Problemet er at Jesus argumenterer mot fariseerne ved å sitere fra en feilaktig gresk oversettelse av det gamle testamentet, ikke fra den originale hebraiske versjonen, som sier noe ganske annet og som heller ikke støtter hans argumentasjon (Freke og Gandy 1999:176). At Jesus skulle sitere en gresk og feilaktig versjon av de jødiske hellige skrifter overfor ortodokse jødiske fariseere, er komplett utenkelig (op.cit).
Johannesevangeliet kan ikke ha blitt skrevet av apostelen Johannes da evangeliet først er skrevet tidligst 100 e.Kr og da var Johannes forlengs dratt hjem til Jesus.
Johannesevangeliet ble, ved midten av det andre århundre, også gjennomgått av en redaktør og endret og ”forbedret”. Heller ikke Johannesbrevene er skrevet av apostelen Johannes, men etter alt å dømme av presbyteren Johannes fra Efesos. Tidlig skrev også den kristne biskop Eusebius av Cæsarea (ca 265-430) at Johannesbrevene "ikke kan anses som ekte". Eusebius forfalsket for øvrig selv en rekke skrifter, og hans nokså tendensiøse versjon av kirkehistorien for de første "kristne" århundrene har vært nokså enerådende frem til nyere tid.
Faktisk er alle de såkalte ”katolske brev” i Bibelen, Peters første og andre brev, de tre Johannesbrevene og Judas brev, forfalskninger. Ved reformasjonen bestred også Luther kanonisiteten til Peters andre brev, Jakobs brev, Brevet til hebreerne og Johannes Åpenbaring.
Seks av Paulus tretten brev stammer ikke fra ham, men er forfalskninger skrevet i Paulus navn. Dette gjelder Paulus brev til hebreerne, og brevene til Timoteus, Titus samt Efeserbrevet. Sannsynligvis er også Paulus andre brev til tessalonikerne en forfalskning, sammen med brevet til kolosserne (Deschner 1990). Selv de "ekte" brevene til Paulus er blitt senere omarbeidet. For eksempel omarbeidet Tatian Paulus brev av estetiske grunner, og Markion omarbeidet de samme brevene av innholdsmessige grunner. Markion, en gnostisk teolog, var den som samlet og skapte det første nytestamentet rundt 140 e.Kr. Hans versjon besto hovedsakelig av Lukasevangeliet (dog uten den oppdiktede fortellingen om Jesu fødsel og barndom) og Paulus sine brev, de øvrige brev regnet han som jødiske tillegg (Op.cit).
De hellige skrifter er som nevnt stadig blitt forandret gjennom nytolkninger og oversettelser. Ved Hieronimus revisjon av den latinske Bibelen til den versjonen vi kjenner som den latinske Vulgata (se s. 69), endret Hieronimus evangeliene på ikke mindre enn 3500(!) steder. På denne tiden florerte det mange ulike versjoner av den hellige skrift, og det var tydeligvis behov for en opprydning. Forøvrig hadde Hieronimus selv tidligere beklaget seg over de mangfoldige tillegg og endringer i evangeliene.
Den berømte bergprekenen er også en forfalskning (*) og historiene om Jesu fødsel og barndom (det såkalte juleevangeliet hos Lukas), historiene rundt Jesu oppstandelse og misjonsbefalingen er senere tillegg (interpolasjoner) til evangeliene.
En del bibelsteder er ikke alltid slik teologene helst ønsker det og kan gi menigheten ”feil inntrykk” og derfor har man funnet det opportunt å omfortolke ”uheldige” tekststeder også i nyere bibeloversettelser. For å ta noen eksempler: Under beskrivelsen av kong Davids eskapader og krigføring mot amonittene heter det i 2. Samuelsbok 12,31 i den norske 1930 oversettelsen ”Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer.” Om samme begivenhet heter det også i 1. krønikebok 20,3 ”Og folket som bodde der, førte han ut og skar dem over med sager og treskesleder av jern eller hugg dem sønder med økser. Så gjorde David med alle Ammons barns byer.” I den norske 1978 oversettelsen heter det derimot på akkurat de samme tekststedene at ”Folket som bodde der, førte han bort. Han satt dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser og lot dem trelle ved teglovnene. Slik gjorde David med alle amonittenes byer.” [Min utheving]. Så ulik mening kan altså det hellige og ufeilbarlige Guds ord fremvise i to ulike utgaver. De samme endringene ble for øvrig også gjort i nyere tyske oversettelser av Luthers bibeloversettelse som i Luthers originale versjon utvetydig fortalte at David saget amonittene med jernsager, hugget dem med jerntagger og kiler(økser) og brant dem i teglovner (Deschner 1990).
En annen passasje som er endret i de nyeste bibeloversettelsene er Jesu ord i Lukas 14,26 i 1930 oversettelsen: ”Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.” [Min utheving]. Dette er ad underfullt vis blitt endret til: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel”. Det er en viss nyanseforskjell i disse to tolkningene kan man si. I den greske grunnteksten brukes forøvrig det greske ordet for "å hate".
Likeledes når Jesus uttaler i bergprekenen i Matteus 5,2 ”Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild”. I 1930 oversettelsen heter det ikke ”ugudelige narr”, men ”Du dåre!” (I den engelske oversettelsen av Vulgata, King James version, brukes begrepet "fools" alle tre steder). Problemet er naturligvis at Jesus selv kaller andre nettopp "dårer” ved to andre anledninger i evangeliene (Matt 23,17; Luk 11,40). Begrepet ”dåre” er derfor endret og oversatt ulikt på hvert av disse tre bibelstedene for å kamuflere at Jesus selv kaller andre for ”dårer”. I den greske grunnteksten er det imidlertid samme ord som brukes på alle de tre tekststedene.
Kilde:http://www.bandoli.no/norsk/whyerrors_lang.htm
I antikken hadde man en annen og løsere oppfatning av dette med litterær eiendomsrett og litterær ærlighet. Man skrev gjerne under navnet til en kjent autoritet for å gi manuskriptet sitt tyngde. Man forfalsket ofte skrifter i sine motstanderes navn for å sette disse i et dårlig lys, og brukte så forfalskningen mot dem. Forfatterne hadde gjerne et nokså fritt og utvungent forhold til de historiske kjensgjerninger og fakta, og skrev med høyst ulike politiske, religiøse, juridiske og lokalpatriotiske motiver for øye. Ekte sitater og fri dikting ble gjerne blandet om hverandre i manuskriptene, slik at det i en mengde ”falske” skrifter finnes ”ekte” sitater og omvendt. Mange ”forfalskere” har åpenbart skrevet i god tro og med ærlige hensikter, men de har likevel blandet sammen ting, endret mening, interpolert og forbedret og utelatt passasjer i teksten. Forfalskninger skjedde blant alle de ulike kristne retningene, og ble for det meste utført av geistlige.
For alle Bibelens 66 skrifter kjenner vi heller ikke ÉN eneste original håndskrift, ikke engang de første avskriftene har man. Alle disse guddommelige skriftene kjennes kun som senere avskrifter av avskrifter av avskrifter av avskrifter…!
For å begynne med begynnelsen, så er de fem Mosebøkene ikke skrevet av Moses, men er blitt til av ukjente jødiske prester i perioden mellom det niende og det første århundre f.Kr. Videre er det ikke noe som tyder på at kong David, som tidsfestes til rundt år 1000 f.Kr, virkelig har skrevet noen av salmene i Salmenes bok. Utover Bibelen kjenner ellers forskningen ingen historiske kilder som kan kaste lys over kong Davids regjeringstid, eller tekster utover bibelen som i det hele tatt nevner hans navn(!). Det er profeten Samuel som kan fortelle oss at ”blodhunden”(Ifølge Skriften) kong David, innimellom sine utallige bloddryppene kriger og nådeløse herjinger, hadde stille inspirerte stunder hvor krigerkongen plutselig ble en sart og tander kunstnersjel som diktet skjønne salmer og vers. At Samuelsbøkene ifølge forskningen tidligst oppsto mellom 100 til 400 år etter at Samuel skal ha trukket sitt siste åndedrag, skaper imidlertid et troverdighetsproblem her. Mange av Davids salmer stammer merkelig nok også først fra tiden rundt 500 år etter kong Davids død.
Kong Davids sønn, Salomo, er tilskrevet tre bøker i Det gamle testamentet: Salomos ordspråk, Forkynneren og Høysangen. Salomo var visstnok en svært amorøs herremann som ifølge Skriften holdt seg med hele 700(!) hovedhustruer og 300 "medhustruer", ved siden av at han tok godt for seg av de hedenske nabofolkenes kvinner og til og med faraos datter (1 Kong 11,1f). Ellers var han en nokså utrivelig og upopulær type, han tok makten ved statskupp, forøvrig sammen med sin gamle mor, påla folket sitt trykkende skatter og utskrev tvangsarbeid for dem (Alt ifølge Skriften). ”Forkynneren” er tydelig influert av hellenistiske ideer og språk og tekstmessig kan teksten ikke ha blitt til tidligere enn i det tredje århundre f.Kr., og kan dermed ikke ha blitt skrevet av Salomo. ”Salomos ordspråk” bærer kraftig preg av å ha blitt skrevet av ulike forfattere i ulike epoker. Kapitlene 1 til 9 er trolig skrevet i det femte århundre, og hele teksten ble trolig redigert ferdig sammen først på 200-taller f.Kr. ”Høysangen” er dermed sånn ca 1000 år yngre enn Salomo, og ble skrevet på gresk av en ukjent forfatter, trolig i Egypt enten i århundret før, eller det første århundret etter Kristus (Deschner 1990:49ff).
Både Dommerne, Kongebøkene og Krønikebøkene i Det gamle testamentet er overlevert anonyme og er blitt til langt senere enn de hendelser som de beskriver. Profetbøkene, som for en stor del er blitt til under pseudonymer, har utvilsomt gjennomgått sterk redigering, hendelser er tilbakeført i tid, andre er endret eller satt inn i andre sammenhenger, og andre igjen er lagt til senere osv. Forøvrig er "profetier" som først blir skrevet lenge etter de hendelsene de omtaler, ikke spesielt imponerende. For Jesajas vedkommende er kapitlene 24-27 en senere forfalskning i Jesajas navn. Kapitlene 40-55 er heller ikke skrevet av Jesaja. For Sakarja er kun første kapitel av ham, for Esekiel er kun trolig 2-300 av de i alt 1273 versene av ham osv.
I det nye testamentet er det heller ikke alt som er hva det gir seg ut for å være. I de første århundrene hadde de kristne intet "Nytestamente", men et utall av tekster, både ”ekte” og forfalskninger. Alle de fire evangeliene er overlevert anonyme og navnene på evangelistene er det kirken som har gitt disse skriftene senere. Inndelingen i kapitler og vers er det også kirken som har gjort, i utgangspunktet er evangeliene skrevet på gresk med store bokstaver, uten mellomrom mellom bokstavene, uten punktum og avsnitt. Ingen av evangeliene er heller i utgangspunktet skrevet for å bli kanoniske bøker inspirert av Vårherre. De er ikke skrevet for å blir med i noen ”Bibel” slik vi kjenner den, da denne ganske enkelt ikke eksisterte enda. Det er forøvrig kun Johannes åpenbaring som gir seg ut for å være diktert av Gudfader selv, og det var attpåtil med et nødskrik at denne teksten i det hele tatt ble tatt med i Bibelen slik vi kjenner den. Evangeliene ble først autorative (kanoniske) i siste halvdel av det andre århundre e.Kr.
I Markusevangeliet siterer Jesus en passasje fra det gamle testamentet i en debatt med fariseerne (Mark 7,1-23). Problemet er at Jesus argumenterer mot fariseerne ved å sitere fra en feilaktig gresk oversettelse av det gamle testamentet, ikke fra den originale hebraiske versjonen, som sier noe ganske annet og som heller ikke støtter hans argumentasjon (Freke og Gandy 1999:176). At Jesus skulle sitere en gresk og feilaktig versjon av de jødiske hellige skrifter overfor ortodokse jødiske fariseere, er komplett utenkelig (op.cit).
Johannesevangeliet kan ikke ha blitt skrevet av apostelen Johannes da evangeliet først er skrevet tidligst 100 e.Kr og da var Johannes forlengs dratt hjem til Jesus.
Johannesevangeliet ble, ved midten av det andre århundre, også gjennomgått av en redaktør og endret og ”forbedret”. Heller ikke Johannesbrevene er skrevet av apostelen Johannes, men etter alt å dømme av presbyteren Johannes fra Efesos. Tidlig skrev også den kristne biskop Eusebius av Cæsarea (ca 265-430) at Johannesbrevene "ikke kan anses som ekte". Eusebius forfalsket for øvrig selv en rekke skrifter, og hans nokså tendensiøse versjon av kirkehistorien for de første "kristne" århundrene har vært nokså enerådende frem til nyere tid.
Faktisk er alle de såkalte ”katolske brev” i Bibelen, Peters første og andre brev, de tre Johannesbrevene og Judas brev, forfalskninger. Ved reformasjonen bestred også Luther kanonisiteten til Peters andre brev, Jakobs brev, Brevet til hebreerne og Johannes Åpenbaring.
Seks av Paulus tretten brev stammer ikke fra ham, men er forfalskninger skrevet i Paulus navn. Dette gjelder Paulus brev til hebreerne, og brevene til Timoteus, Titus samt Efeserbrevet. Sannsynligvis er også Paulus andre brev til tessalonikerne en forfalskning, sammen med brevet til kolosserne (Deschner 1990). Selv de "ekte" brevene til Paulus er blitt senere omarbeidet. For eksempel omarbeidet Tatian Paulus brev av estetiske grunner, og Markion omarbeidet de samme brevene av innholdsmessige grunner. Markion, en gnostisk teolog, var den som samlet og skapte det første nytestamentet rundt 140 e.Kr. Hans versjon besto hovedsakelig av Lukasevangeliet (dog uten den oppdiktede fortellingen om Jesu fødsel og barndom) og Paulus sine brev, de øvrige brev regnet han som jødiske tillegg (Op.cit).
De hellige skrifter er som nevnt stadig blitt forandret gjennom nytolkninger og oversettelser. Ved Hieronimus revisjon av den latinske Bibelen til den versjonen vi kjenner som den latinske Vulgata (se s. 69), endret Hieronimus evangeliene på ikke mindre enn 3500(!) steder. På denne tiden florerte det mange ulike versjoner av den hellige skrift, og det var tydeligvis behov for en opprydning. Forøvrig hadde Hieronimus selv tidligere beklaget seg over de mangfoldige tillegg og endringer i evangeliene.
Den berømte bergprekenen er også en forfalskning (*) og historiene om Jesu fødsel og barndom (det såkalte juleevangeliet hos Lukas), historiene rundt Jesu oppstandelse og misjonsbefalingen er senere tillegg (interpolasjoner) til evangeliene.
En del bibelsteder er ikke alltid slik teologene helst ønsker det og kan gi menigheten ”feil inntrykk” og derfor har man funnet det opportunt å omfortolke ”uheldige” tekststeder også i nyere bibeloversettelser. For å ta noen eksempler: Under beskrivelsen av kong Davids eskapader og krigføring mot amonittene heter det i 2. Samuelsbok 12,31 i den norske 1930 oversettelsen ”Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer.” Om samme begivenhet heter det også i 1. krønikebok 20,3 ”Og folket som bodde der, førte han ut og skar dem over med sager og treskesleder av jern eller hugg dem sønder med økser. Så gjorde David med alle Ammons barns byer.” I den norske 1978 oversettelsen heter det derimot på akkurat de samme tekststedene at ”Folket som bodde der, førte han bort. Han satt dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser og lot dem trelle ved teglovnene. Slik gjorde David med alle amonittenes byer.” [Min utheving]. Så ulik mening kan altså det hellige og ufeilbarlige Guds ord fremvise i to ulike utgaver. De samme endringene ble for øvrig også gjort i nyere tyske oversettelser av Luthers bibeloversettelse som i Luthers originale versjon utvetydig fortalte at David saget amonittene med jernsager, hugget dem med jerntagger og kiler(økser) og brant dem i teglovner (Deschner 1990).
En annen passasje som er endret i de nyeste bibeloversettelsene er Jesu ord i Lukas 14,26 i 1930 oversettelsen: ”Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.” [Min utheving]. Dette er ad underfullt vis blitt endret til: ”Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel”. Det er en viss nyanseforskjell i disse to tolkningene kan man si. I den greske grunnteksten brukes forøvrig det greske ordet for "å hate".
Likeledes når Jesus uttaler i bergprekenen i Matteus 5,2 ”Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild”. I 1930 oversettelsen heter det ikke ”ugudelige narr”, men ”Du dåre!” (I den engelske oversettelsen av Vulgata, King James version, brukes begrepet "fools" alle tre steder). Problemet er naturligvis at Jesus selv kaller andre nettopp "dårer” ved to andre anledninger i evangeliene (Matt 23,17; Luk 11,40). Begrepet ”dåre” er derfor endret og oversatt ulikt på hvert av disse tre bibelstedene for å kamuflere at Jesus selv kaller andre for ”dårer”. I den greske grunnteksten er det imidlertid samme ord som brukes på alle de tre tekststedene.
Kilde:http://www.bandoli.no/norsk/whyerrors_lang.htm