Injuriesøksmål
Det har vært skrevet side opp og ned her i debatten om hvorvidt Jehovas vidner blir "svinet til".
I mitt land,Norge, og helt sikkert også i Danmark har vi noe som heter unjurielovgivningen. Kort sagt; skriver du løgner i boks form eller avisartikler, kan du bli stevnet for retter for bakvaskelser. Eller sladder, om I vil.
Den norske forfatteren Åsane Seierstad skrev en bok for noen år siden som het "Bokhandleren i Kabul". I kan lese om Shah Mohammad Rais på Eniro-søg.
Denne bok falt den nevnte bokhandler tungt for brystet, han følte seg så krenket over de avsløringer Åsne Seierstad kom med, at han gikk til søksmål.
Saken er såvidt meg bekjent ennu ikke avgjort. Altså, hvis Åsne har skrevet løgn, må hun betale.
Dette er i Norge.
Så vil jeg trekke sammenligningen et godt stykke vestover, til USA. Der vet vi fra fjernsyn og filmer at der kan man risikere å bli saksøgt for den minste lille ting, det kan virke som en vanesak. "See you in court", er vi alle kjent med.
Det mektige Vakttårnselskapet i Brooklyn kunne jo meget lett ha stevnet f.eks. Raymond Franz, jeres egen Poul Bregninge, og alle de andre der har skrevet bøker med avsløringer innenfor organisasjonen.
Hvorfor har de (VT) ikke gjort dette? De har jo nå tapt så mange penge selv at det kunne vel ha smakt med en erstatning her og der? Ifølge VT er jo alle de bøker fulle av løgne.
I Norge ble Kent Steinhaug truet med søksmål for å ha utgitt "eldstehåndboken" på nettet.
Det var en ganske stor og skremmende sum for et enkelt menneske å håndtere, så han valgte å slette den web-siden fra nettet. Saken gjaldt egentlig copyright, ikke innhold.
Kan vi så trekke den slutning at VT har lest alle disse bøkene og besluttet å glemme det?
Det menige JV får så beskjed gjennom litteraturen om aldri å lese det de "frafalne" har skrevet. Da jeg var et vitne ville jeg ikke tatt i en slik bok med ildtang! Derfor kan jeg godt forstå at JV i dag er som de tre små aper. Ikke se, ikke høre, ikke tale, når det er kritikk av Vakttårnet som er på tapetet.
Konklusjon fra meg: VTselskapet må nå vite at de henger i en tynd tråd, selv i mulighetenes land, USA.
Mvh.
Jane
I mitt land,Norge, og helt sikkert også i Danmark har vi noe som heter unjurielovgivningen. Kort sagt; skriver du løgner i boks form eller avisartikler, kan du bli stevnet for retter for bakvaskelser. Eller sladder, om I vil.
Den norske forfatteren Åsane Seierstad skrev en bok for noen år siden som het "Bokhandleren i Kabul". I kan lese om Shah Mohammad Rais på Eniro-søg.
Denne bok falt den nevnte bokhandler tungt for brystet, han følte seg så krenket over de avsløringer Åsne Seierstad kom med, at han gikk til søksmål.
Saken er såvidt meg bekjent ennu ikke avgjort. Altså, hvis Åsne har skrevet løgn, må hun betale.
Dette er i Norge.
Så vil jeg trekke sammenligningen et godt stykke vestover, til USA. Der vet vi fra fjernsyn og filmer at der kan man risikere å bli saksøgt for den minste lille ting, det kan virke som en vanesak. "See you in court", er vi alle kjent med.
Det mektige Vakttårnselskapet i Brooklyn kunne jo meget lett ha stevnet f.eks. Raymond Franz, jeres egen Poul Bregninge, og alle de andre der har skrevet bøker med avsløringer innenfor organisasjonen.
Hvorfor har de (VT) ikke gjort dette? De har jo nå tapt så mange penge selv at det kunne vel ha smakt med en erstatning her og der? Ifølge VT er jo alle de bøker fulle av løgne.
I Norge ble Kent Steinhaug truet med søksmål for å ha utgitt "eldstehåndboken" på nettet.
Det var en ganske stor og skremmende sum for et enkelt menneske å håndtere, så han valgte å slette den web-siden fra nettet. Saken gjaldt egentlig copyright, ikke innhold.
Kan vi så trekke den slutning at VT har lest alle disse bøkene og besluttet å glemme det?
Det menige JV får så beskjed gjennom litteraturen om aldri å lese det de "frafalne" har skrevet. Da jeg var et vitne ville jeg ikke tatt i en slik bok med ildtang! Derfor kan jeg godt forstå at JV i dag er som de tre små aper. Ikke se, ikke høre, ikke tale, når det er kritikk av Vakttårnet som er på tapetet.
Konklusjon fra meg: VTselskapet må nå vite at de henger i en tynd tråd, selv i mulighetenes land, USA.
Mvh.
Jane