Gud, sekt, eller hva?
Det som er litt skremmende her, er at når man blir tatt inn i en slags "sekt", hvor noen bestemmer kjørereglene, så har man ikke noe valg annet enn å tro på det som blir sagt. Og det å kjenne Sannheten er å kjenne Gud. Igjen skal jeg ta frem en ting jeg har tatt frem før, uten å få respons. Regner ikke med å få respons nå heller,siden jeg føler at dette er viktig for de som virkelig kjenner Jesus, men ikke viktig for dem som ikke kjenner Ham.
Den gangen jeg var "ute" i verden, for å si det sånn, hadde jeg en slags "leting" etter noe jeg egentlig ikke visste hva var. Men det var noe som jeg trengte. Så en dag var jeg på et møte, og fikk møte Jesus. Og vet du hva? Etter det var det som om jeg bare ville fortelle hele verden om det jeg hadde opplevd. Og jeg har hørt enormt mange vitnesbyrd, fra mennesker som har hatt det vanskelig, eller som bare endelig har funnet Livet. Jeg har også snakket med mennesker som en gang trodde de "var i sannheten", men som etter å ha gått UT av den "sannheten", endelig har funnet den virkelige Sannheten. DE har vitnesbyrd. De forteller mer enn gjerne om sitt møte med Jesus, Han som er Sannheten, Han som er Livet, Han som er Veien.
Dette har jeg til dags dato aldri hørt et eneste JV fortelle om. Jeg har spurt hvorfor, men.... Er det ikke så at når man virkelig VIL fortelle noe, så spiller det ingen rolle hvem man sier det til, bare man kan klare å få fortalt om den kjærligheten man har møtt? Ingen av JV har noengang fortalt om noe sånt. Hvorfor?
Jeg mener at man ikke skal sitte og slenge ut ditt og datt uten å mene noe med det. Det som er viktig er vel å vise menneskene man er glad i, eller møter på veien, den kjærligheten Jesus gir? Det som er den ekte Sannhet? Jeg vet ihvertfall at alle de som er kristne VIL fortelle. De VIL gi sitt vitnesbyrd. Vi vil at alle skal få oppleve det samme. Og den kjærligheten vi har fått oppleve fra Jesus, er den vi vil at alle skal få oppleve. Ingen av dere i JV forteller om den. Det er som om den ikke finnes. Som om det dere har lært er at ingen vil bli frelst før de dør, ingen vil få kjenne Guds kjærlighet før de KANSKJE får oppleve et tusenårsrike. Det er skremmende tenking.[:*(]
Jeg prøver så godt jeg kan å være objektiv her. Jeg beskylder ingen for noe, jeg vil bare at du skal se hvordan JEG ser det. Bare enkelt og greit tanker som jeg slipper ut akkurat nå. Jeg har opplevd JV på nært hold, både positivt og negativt. Og som jeg alltid har sagt, er den enkelte JV helt sikkert helt herlige mennesker, akkurat som den enkelte kristne, ateist, eller hva som helst. Prøv å husk det! Jeg vil bare få frem hva WT sier. Og hva jeg mener om akkurat det.
Jeg er fri![l] Fri fra slaveri, fra "nå må du gjøre det og det". Jeg kan, når jeg vil, ikke når jeg MÅ. Heller ikke behøver jeg å vente til tusenårsriket for å finne frelse. Den har Jesus gitt meg ved å gi sitt liv. Og hvorfor skal jeg benekte det? Hvorfor skal jeg si at "nei, ditt offer var ikke stort nok, jeg er nødt til å fortsette å gjøre de gjerninger Nils eller Hans sier jeg skal gjøre, for det er bare da jeg kan være NESTEN sikker på frelse". Skjønner du hva jeg mener?
Jesus ga sitt liv. For meg. Som absolutt ikke hadde fortjent det. Men Han gjorde det, i sin kjærlighet til meg. Hvordan kan jeg da si at det ikke er nok? Blir ikke det å sette Ham til siden, og si at: "jeg klarer det bedre selv"? For meg blir det det! Det er som at ørten hundre redningsfolk skal komme og ønske å hjelpe meg når jeg sitter fast på et tak midt i en storflom. Jeg sier NEI til alle, for jeg kan jo godt klare å redde meg selv. Og så....hva skjer? Ikke kan jeg svømme, ikke har jeg båt. Blir jeg da frelst? Nei. Men de redningsmennene som kom forbi kunne ha reddet meg. Men jeg ville ikke. SÅNN vil det være da. Jeg vil miste alt, fordi jeg tror jeg kan klare alt selv.
Joda, jeg kan klare mye selv. Men,Jeg ville ikke ha vært her, om ikke Gud hadde hjulpet meg. Skulle jeg da sagt" Neitakk du, dette klarer jeg selv"? Nei, jeg tar takknemlig imot Hans hjelp! Og jeg takker Ham for at Han er der. For meg er det det som er det som gjør mitt liv så herlig. Han er med meg.🙂 Og jeg kunne fortalt om det hver dag, hvert minutt på dagen. Jeg gjør ikke det, siden det er så mange av mine som ikke er kristne, og som heller ikke ønsker å snakke om det. Og jeg respekterer deres ønske om å ikke snakke så mye om Ham. Men alle vet hva jeg tror på, hvem jeg tilhører. Og vil de høre, så snakker jeg. Ikke om at de KAN få frelse en gang etter tusen år, men at de faktisk kan få frelse NÅ, IDAG. For ser du, Jesus sier selv at Han er Veien, Sannheten og Livet. Og om vi ikke vil ta imot, vil Han ikke tvinge seg på. Men om vi VIL ta imot, vil vi få hele livet i gave. Også det som kommer etter den kropslige døden.
Jeg hadde et sånt teppe over meg dengang, før Jesus klarte å få det bort. Og det tok sin tid! Jeg var redd for å miste meg selv, redd for at ingenting skulle bli det samme. Men, det BLE ikke det samme.🙂 Det ble bare bedre!🙂 For nå vet jeg at jeg aldri er alene. Og det er godt å vite. Jeg kan komme til Ham med hva som helst, når som helst. Og jeg vet at Han hører på meg. Om Han ikke vil at jeg skal få det og det, men heller det og det, så kan det hende at jeg er litt sur for det, men til syvende og sist er det til det beste for meg.
Tror du ikke at jeg ville vært rik som en krøsus om jeg hadde solgt min sjel til en annen? At jeg hadde hatt det helt topp? Uten problemer? Men ser du, når man gir sitt liv til Jesus, da starter det nye problemer, for da er det en som vil ha en tilbake. Og han jobber hardt! men, vi er ikke alene, og Gud er så enormt mye sterkere. Så, jeg vil heller følge Ham, enn noen andre. Jeg vil heller la være å vite dato og måned, enn å få det spådd, for så å se at det ikke stemmer. Jeg vil heller vite at jeg ikke er alene, enn å ikke vite hva som skjer. Jeg vil heller sette meg ned og fortelle om Hans kjærlighet, istedenfor å "mobbe" Ham.
Ja, jeg føler at det er det mange JV gjør. Jeg som trodde at dere kalte dere kristne, Det er som om dere påstår at Gud ikke er Gud, men noen som egentlig er av djevelsk art. Det hadde jeg aldri turt å si. Grunnen til det? Man skal ikke håne Gud. Enkelt og greit. Og jeg føler at dere gjør det om og om igjen. Husk nå på, at jeg ikke er sint eller noe nå. Jeg er vel heller mer fortvilet, for jeg har sett så mange ganger at særlig dere i JV har sagt så mye rart om Gud, om Bibelen, og alt dette, at jeg mnge ganger har sittet og vært helt stum. Jeg sier ikke dette for å være stygg. Jeg sier det fordi det er det jeg føler. Og det skal man vel få lov til under en diskusjon?
Skal legge tastaturet bort litt nå. Har en skulder som ikke helt vil henge med, og nå har den ihvertfall gjort jobben sin en stund..🙂 Håper ikke dere tar anstøt av det jeg har sagt, for det var ikke meningen!!
Den gangen jeg var "ute" i verden, for å si det sånn, hadde jeg en slags "leting" etter noe jeg egentlig ikke visste hva var. Men det var noe som jeg trengte. Så en dag var jeg på et møte, og fikk møte Jesus. Og vet du hva? Etter det var det som om jeg bare ville fortelle hele verden om det jeg hadde opplevd. Og jeg har hørt enormt mange vitnesbyrd, fra mennesker som har hatt det vanskelig, eller som bare endelig har funnet Livet. Jeg har også snakket med mennesker som en gang trodde de "var i sannheten", men som etter å ha gått UT av den "sannheten", endelig har funnet den virkelige Sannheten. DE har vitnesbyrd. De forteller mer enn gjerne om sitt møte med Jesus, Han som er Sannheten, Han som er Livet, Han som er Veien.
Dette har jeg til dags dato aldri hørt et eneste JV fortelle om. Jeg har spurt hvorfor, men.... Er det ikke så at når man virkelig VIL fortelle noe, så spiller det ingen rolle hvem man sier det til, bare man kan klare å få fortalt om den kjærligheten man har møtt? Ingen av JV har noengang fortalt om noe sånt. Hvorfor?
Jeg mener at man ikke skal sitte og slenge ut ditt og datt uten å mene noe med det. Det som er viktig er vel å vise menneskene man er glad i, eller møter på veien, den kjærligheten Jesus gir? Det som er den ekte Sannhet? Jeg vet ihvertfall at alle de som er kristne VIL fortelle. De VIL gi sitt vitnesbyrd. Vi vil at alle skal få oppleve det samme. Og den kjærligheten vi har fått oppleve fra Jesus, er den vi vil at alle skal få oppleve. Ingen av dere i JV forteller om den. Det er som om den ikke finnes. Som om det dere har lært er at ingen vil bli frelst før de dør, ingen vil få kjenne Guds kjærlighet før de KANSKJE får oppleve et tusenårsrike. Det er skremmende tenking.[:*(]
Jeg prøver så godt jeg kan å være objektiv her. Jeg beskylder ingen for noe, jeg vil bare at du skal se hvordan JEG ser det. Bare enkelt og greit tanker som jeg slipper ut akkurat nå. Jeg har opplevd JV på nært hold, både positivt og negativt. Og som jeg alltid har sagt, er den enkelte JV helt sikkert helt herlige mennesker, akkurat som den enkelte kristne, ateist, eller hva som helst. Prøv å husk det! Jeg vil bare få frem hva WT sier. Og hva jeg mener om akkurat det.
Jeg er fri![l] Fri fra slaveri, fra "nå må du gjøre det og det". Jeg kan, når jeg vil, ikke når jeg MÅ. Heller ikke behøver jeg å vente til tusenårsriket for å finne frelse. Den har Jesus gitt meg ved å gi sitt liv. Og hvorfor skal jeg benekte det? Hvorfor skal jeg si at "nei, ditt offer var ikke stort nok, jeg er nødt til å fortsette å gjøre de gjerninger Nils eller Hans sier jeg skal gjøre, for det er bare da jeg kan være NESTEN sikker på frelse". Skjønner du hva jeg mener?
Jesus ga sitt liv. For meg. Som absolutt ikke hadde fortjent det. Men Han gjorde det, i sin kjærlighet til meg. Hvordan kan jeg da si at det ikke er nok? Blir ikke det å sette Ham til siden, og si at: "jeg klarer det bedre selv"? For meg blir det det! Det er som at ørten hundre redningsfolk skal komme og ønske å hjelpe meg når jeg sitter fast på et tak midt i en storflom. Jeg sier NEI til alle, for jeg kan jo godt klare å redde meg selv. Og så....hva skjer? Ikke kan jeg svømme, ikke har jeg båt. Blir jeg da frelst? Nei. Men de redningsmennene som kom forbi kunne ha reddet meg. Men jeg ville ikke. SÅNN vil det være da. Jeg vil miste alt, fordi jeg tror jeg kan klare alt selv.
Joda, jeg kan klare mye selv. Men,Jeg ville ikke ha vært her, om ikke Gud hadde hjulpet meg. Skulle jeg da sagt" Neitakk du, dette klarer jeg selv"? Nei, jeg tar takknemlig imot Hans hjelp! Og jeg takker Ham for at Han er der. For meg er det det som er det som gjør mitt liv så herlig. Han er med meg.🙂 Og jeg kunne fortalt om det hver dag, hvert minutt på dagen. Jeg gjør ikke det, siden det er så mange av mine som ikke er kristne, og som heller ikke ønsker å snakke om det. Og jeg respekterer deres ønske om å ikke snakke så mye om Ham. Men alle vet hva jeg tror på, hvem jeg tilhører. Og vil de høre, så snakker jeg. Ikke om at de KAN få frelse en gang etter tusen år, men at de faktisk kan få frelse NÅ, IDAG. For ser du, Jesus sier selv at Han er Veien, Sannheten og Livet. Og om vi ikke vil ta imot, vil Han ikke tvinge seg på. Men om vi VIL ta imot, vil vi få hele livet i gave. Også det som kommer etter den kropslige døden.
Jeg hadde et sånt teppe over meg dengang, før Jesus klarte å få det bort. Og det tok sin tid! Jeg var redd for å miste meg selv, redd for at ingenting skulle bli det samme. Men, det BLE ikke det samme.🙂 Det ble bare bedre!🙂 For nå vet jeg at jeg aldri er alene. Og det er godt å vite. Jeg kan komme til Ham med hva som helst, når som helst. Og jeg vet at Han hører på meg. Om Han ikke vil at jeg skal få det og det, men heller det og det, så kan det hende at jeg er litt sur for det, men til syvende og sist er det til det beste for meg.
Tror du ikke at jeg ville vært rik som en krøsus om jeg hadde solgt min sjel til en annen? At jeg hadde hatt det helt topp? Uten problemer? Men ser du, når man gir sitt liv til Jesus, da starter det nye problemer, for da er det en som vil ha en tilbake. Og han jobber hardt! men, vi er ikke alene, og Gud er så enormt mye sterkere. Så, jeg vil heller følge Ham, enn noen andre. Jeg vil heller la være å vite dato og måned, enn å få det spådd, for så å se at det ikke stemmer. Jeg vil heller vite at jeg ikke er alene, enn å ikke vite hva som skjer. Jeg vil heller sette meg ned og fortelle om Hans kjærlighet, istedenfor å "mobbe" Ham.
Ja, jeg føler at det er det mange JV gjør. Jeg som trodde at dere kalte dere kristne, Det er som om dere påstår at Gud ikke er Gud, men noen som egentlig er av djevelsk art. Det hadde jeg aldri turt å si. Grunnen til det? Man skal ikke håne Gud. Enkelt og greit. Og jeg føler at dere gjør det om og om igjen. Husk nå på, at jeg ikke er sint eller noe nå. Jeg er vel heller mer fortvilet, for jeg har sett så mange ganger at særlig dere i JV har sagt så mye rart om Gud, om Bibelen, og alt dette, at jeg mnge ganger har sittet og vært helt stum. Jeg sier ikke dette for å være stygg. Jeg sier det fordi det er det jeg føler. Og det skal man vel få lov til under en diskusjon?
Skal legge tastaturet bort litt nå. Har en skulder som ikke helt vil henge med, og nå har den ihvertfall gjort jobben sin en stund..🙂 Håper ikke dere tar anstøt av det jeg har sagt, for det var ikke meningen!!